Nytt album!
John Gabriel Borkman må dø
Slippes 11.09.2026
Ibsen – alt er tilgitt
Ibsen dukket opp hos meg i en kjellerbod for bare ett år siden. Den tynne Gyldendal-utgaven av Gjengangere, med forfatteren alvorstynget på forsiden. Boka stammet fra tiden jeg gikk på dramalinjen på Nissen på begynnelsen av 1980-tallet. Ganske pent holdt, med noen pårabla kulepenntegninger og gulnet papir – men intakt. Bortgjemt. Glemt.
Jeg forbinder Ibsen med pliktturer til Nationaltheatret med mor og far, der jeg stort sett bare gledet meg til pause og mulighet for noe snop.
Men nå var jeg i beit for noe å lese. Tenkte: Går det an å lese Ibsen som en vanlig bok? Altså som en roman?
Jeg leste Gjengangere i løpet av noen timer.
Det var skjellsettende.
For en innsikt. For en evne til å gå inn i mennesker – i sjelsrota til kvinner – på den tiden! Dialogene, intensiteten, oppbygningen. Jeg leste sju dramaer på et par uker: Hedda Gabler, Et dukkehjem, Vildanden, Fruen fra havet, Gjengangere, John Gabriel Borkman, Rosmersholm.
Hva om å få noen av kvinnekarakterene til å synge?
Ibsen? Noe så selvfølgelig, så uttværet – og nettopp derfor noe så vanskelig. Hvordan finne noe nyopptråkket i den litterære ultrahelligdommen?
Jeg gjorde en lignende øvelse for tre år siden med Strindbergprosjektet, der jeg tok utgangspunkt i Strindbergs brev til hans siste datter, Anne-Marie og skrev tekster og musikk rundt disse. Strindberg og Ibsen var dødsfiender. Ibsen hadde Kroghs maleri av Strindberg hengende bak seg over arbeidsbordet. «Han er min dødsfiende, og han skal henge der og passe på det jeg skriver».
Jeg har vokst opp med Strindberg som den kompromissløse, bråkete, gærne. Ibsen var så kjedelig, så fargeløs, så ordentlig.
Men nå: Ibsen – alt er tilgitt.
Tekstene til disse sangene er i hovedsak nydiktning. Jeg har tatt utgangspunkt i en scene, en tenkt situasjon, eller brukt en og annen setning fra en av dialogene. Min tilnærming til stoffet er å møte det som om det er nytt for meg. Mitt møte, ikke andres fordypning og analyser.
Er det nok Ibsen nå? Nei, det er ikke nok Ibsen nå. Blir aldri det. Vi må hele tiden ønske å forstå hverandre. Mann og kvinne. Vi må ikke miste hverandre av syne. Ibsen formidlet dette om og om igjen i sitt forfatterskap.
Historien gjentar seg. Vi lever i en tid hvor det kan synes som om dette fokuset begynner å bli utydelig. Vi må synge ut Ibsen om og om igjen.
Salute!
Foto: Marthe Vannebo
Fire enkle sjeler
Kanskje alles sang, men mest Regines
Gjengangere (1881)
Dregg
Ellidas sang
Fruen fra havet (1888)
Hedda Gabler
Heddas sang
Hedda Gabler (1890)
Hvite hester
Rebekkas sang
Rosmersholm (1886)
John og Ella
John Gabriel Borkman (1896)
Med hanen i spenn
Noras sang
Et dukkehjem (1879)
Det er som om jeg drømmer
Hedvigs sang
Villanden (1884)
Skjøten
Gunnhilds sang
John Gabriel Borkman (1896)
Wyllers nye album slippes 11.09.2026!
Produsert av Geir Sundstøl.
